(The text will be translated to English and posted below)

​

Stigma:

Ifølge sosiologen Erving Goffmann er et stigmatisert individ «noen som har en egenskap som kan trenge seg på og snu de av oss som møter han vekk». Dette kan være noe som er synlig, eller det kan være noe som vi oppfatter som en moralsk defekt. Vi har problemer med å se en person med et stigma som et helt menneske, og på grunn av dette utøver vi varianter av diskriminering mot vedkommende. Stigma kommer av gresk og betydde opprinnelig noe sånt som tatovering eller merke. For i antikken var et stigma noe fysisk; et merke som man satte på kriminelle, eller på slaver, sånn at man skulle vite hvem de var og hvor man hadde dem. I dag brennmerker vi heldigvis ikke folk lenger. Men, som Goffmann skriver, og som også nyere forskning bekrefter, er stigma en dehumaniserende sosial struktur som bidrar til å minske livssjansene til de som rammes av våre fordommer og vår avvisning som konsekvens av den. 

​

Over halvparten av prosjektdeltakerne er anonyme, de har valgt å være anonyme av en grunn, og grunnen er stigma, altså den velbegrunnede frykten for at kunnskapen om deres erfaring som sexarbeider kan minske deres sjanser i livet; sosialt, romantisk, eller karrieremessig. Det er forskjell på hvor åpen deltakerne er til venner og familie. Mange har erfart hva stigma har å si i sosiale sammenhenger, noen er blitt uthengt (‘outet’) for å være sexarbeidere, og mange bekymrer seg for hvilke reaksjoner de kan få når de ønsker å innlede romantiske relasjoner. En annen velbegrunnet frykt er den som går på frykten for at stigma skal smitte over på de som er nær deltakerne, for eksempel partnerne, foreldrene, eller barna deres. Mange sier at grunnen til at de ikke kan stå frem i prosjektet ikke er bekymring for eget velvære, og at de egentlig kunne tenke seg til å stå frem. Men at de altså likevel ikke kan gjøre dette på grunn av denne smitteeffekten.  

 

Stigma er en av de største problemene som sexarbeidere har, ja faktisk kanskje det største, fordi det omfatter og forårsaker så mye annet. Stigma fører til at sexarbeidere blir avvist av familie og venner; det å være stigmatisert er i seg selv svært dårlig for selvbildet og for individers mentale helse. Stigma gjør at man vegrer seg for å oppsøke både sosiale tjenester og helsetjenester når man har behov for det, og når sexarbeidere blir utsatt for vold kontakter de sjeldent politiet, på grunn av den reelle frykten for å ikke bli tatt på alvor. Det finnes eksempler både her til lands, og i Sverige på at voldsforbrytere har fått strafferabatt når de har forgrepet seg på sexarbeidere. Det ultimate resultatet av stigma er drap. Grunnen til at voldsforbrytere og andre kriminelle peker seg ut sexarbeidere som offer er at vi som samfunn maler dem som utskudd som ikke er like viktige som resten av oss. Eller som selvplagere som ikke kan reddes, og som kan skylde seg selv når noe skjer med dem. Gary Leon Ridgeway, eller ‘The Green River Killer’ ble i 2003 dømt for drapene på 49 kvinnelige sexarbeidere i California. Under tilståelsen sa han at han hadde valgt seg nettopp sexarbeidere fordi han tenkte at ingen ville savne dem eller bry seg om å lete etter dem. Han regnet ikke med å bli tatt, og han er ikke den første massemorderen som har valgt sexarbeidere som ofre nettopp på grunn av at vi som samfunn serverer dem til voldsforbrytere på et sølvfat. I norsk kontekst har det vært begått fem drap på sexarbeidere de siste tre tiårene, og felles for drapene er at ingen er dømt for dem. Det er også, som kriminologen Astrid Renland påpeker i en artikkel om vold mot sexarbeidere, sånn at stigma og fordømmelse fra samfunnet kan trigge kunders negative adferd og aggresjon, og det kan for eksempel, for noen som er kjærester med en sexarbeider, legitimere vold.

​

Stigma er nært knyttet sammen med ulike former for kriminalisering. Her til lands har vi noe som heter kundekriminalisering, etter modell fra Sverige, og selv om sexselgere ikke bryter loven når de selger sine tjenester, så bryter den som kjøper tjenesten loven: Sexarbeideres kropper blir dermed åsted for noe kriminelt. Et av målene med sexkjøpsloven var, og er, å skape og å opprettholde stigma. Man skulle formodentlig ikke stigmatisere sexarbeidere, men derimot sexarbeidernes kunder: Det skulle ikke lenger være ansett som sosialt akseptabelt å betale for sexarbeideres tjenester. Dette har da også vært en av effektene av loven; sexarbeideres kunder er nå mer sett ned på, og sexkjøp er mer stigmatisert i samfunnet enn de var det før sexkjøpsloven ble innført. Det feministiske formålet med forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester var å endre holdninger og innimellom feirer man den påståtte suksessen til sexkjøpsloven i offentlige samtaler. Det fremheves at loven har hatt en normativ funksjon siden den påvirker våre holdninger til sexkjøp. Og det er riktig at det er bred støtte i befolkningen for sexkjøpsloven. Men det som man ofte glemmer å nevne når lovens vellykkethet blir trukket fram i kronikker og festtaler er at disse holdningene også har forandret seg når det kommer til sexarbeidere. For konsekvensen av sexkjøpsloven er at ikke bare at sexarbeidernes kunder, men også at sexselgere er blitt mer stigmatisert enn de var det før. Og det er sågar oppstått en høyere grad av støtte i befolkningen for ideen om å kriminalisere også sexselgere, enn det var det før loven ble innført.

 

Man kan se det som en ond sirkel: Det er stigma som fører til kriminalisering, samtidig som kriminalisering fører til enda mere stigma. For, som Astrid Renland, lederen for PION påpekte for meg, er loven er et uttrykk for at man ikke anser det på den måten at sexarbeidere har evne til verken selvbestemmelse eller samtykkekompetanse. 

​

Kilder:

​

- Boken 'Stigma' av Erving Goffmann

-Artikkelen 'Hvil i fred, Galina Sandeva' av Astrid renland. Link her: https://radikalportal.no/2015/12/21/hvil-i-fred-galina-sandeva/

-Artikkelen 'The Swedish sex purchase act: Where does it stand?' av Charlotta Holmström og May-Len Skilbrei.Les den her: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2387-3299-2017-02-02

- Rapporten 'The human cost of crushing the market: Criminalization of sex work in Norway' av Amnesty International

​

​

​

​

​

​

​

​

​