(English below)

​

Kitty Azora:

Etter at Kitty Azora ble utsatt for relasjonsvold, møtte hun et velferdssystem som ikke fungerte. Hun fikk verken beskyttelse eller tilbud om oppfølging, og hun ble stående igjen alene og redd for sin egen sikkerhet. Anmeldelsen førte til en lang prosess uten konkrete resultater. Hun opplevde et hjelpeapparat preget av lav kompetanse og et rettssystem som var tungrodd og lite tilgjengelig. Etter hvert sluttet hun å forvente hjelp fra det systemet som skulle ha beskyttet henne, og hun fant i stedet andre måter å skape trygghet for seg selv. Siden hun i den samme perioden ble bostedsløs valgte hun å gi slipp på alle tingene sine og det livet hun hadde fra før, og hun reiste ut i verden med en koffert.

​

I en periode på tre år reiste hun mellom ulike land og byer og dette finansierte hun med nettbasert sexarbeid, som camming. Camming er en form for sexarbeid hvor en person sender live video av seg selv via internett, enten i en privat eller en offentlig chat, og kan motta tips eller betaling for å fremføre seksuelle handlinger. For å lykkes med dette kreves det ferdigheter som entreprenørskap, kreativitet og performative egenskaper. Alt dette var ferdigheter som Kitty allerede, som kunstner og musiker, hadde med seg, og som hun videreutviklet i denne perioden. Sexarbeid ble altså både et levebrød og et kunstnerisk og personlig uttrykk. Sentralt for dette uttrykket var Kitty Azora – en persona som hun bygget for å beskytte seg selv, som en reaksjon på volden hun hadde vært utsatt for, og som kunne være sterkere enn hun følte seg som seg selv. Hun fant altså opp Kitty Azora – og Kitty Azora ble etter hvert til henne. Som Kitty Azora utforsket hun sin egen seksualitet, sine grenser og sin identitet, i en tid preget av både usikkerhet og frihet.

​

En stund bodde hun i et webcam-hus sammen med kvinner fra hele verden. Der la hun merke til at mange, som henne selv, var nevrodivergente – mennesker som tenkte og følte annerledes, og som hadde funnet frem til sine egne måter å leve og arbeide på. I huset la hun merke til hvordan kreativitet og gjensidig støtte gjorde det mulig å bygge liv på egne premisser, for mennesker som kanskje var utstøtt fra sine familier, hadde falt fra i skolesystemet, var diskriminert fordi de var skeive, eller som ikke passet inn i, eller ikke hadde noe ønske om å ta del i det konvensjonelle arbeidslivet.

​

Etter noen år vendte hun gradvis tilbake til Norge. Da hun kom tilbake, hadde det sexarbeidervennlige skeive miljøet hun tidligere hadde kjent vokst seg større og sterkere. Hun ble tatt imot av et nettverk – et community – som forsto, og som ga henne et sted å høre til. Når hun nå forteller sin historie, beskriver hun hvordan personaen hun en gang skapte for beskyttelse, har smeltet sammen med den hun var før. Det gamle selvet har fått komme tilbake, men på nye vilkår. Kitty Azora er blitt både et kunst- og livsprosjekt, der alt henger sammen. Bildet i dette kunstprosjektet ble tatt midt i denne overgangen, og når hun i ettertid ser på bildet, føler hun ambivalens – det minner henne om en svært vanskelig periode, samtidig som det markerer starten på noe nytt.

​

Bildene viser Kitty Azora i Slottsparken en varm vårdag, og denne teksten er skrevet fire år etter at bildet ble tatt.

​

Kitty Azora:

After experiencing violence in a relation, Kitty Azora encountered a welfare system that did not function. She was neither offered protection nor follow-up support, and she was left alone and scared for her own safety. The police report led to a long process without concrete results. She experienced a support system characterized by low competence and a justice system that was cumbersome and hard to access. Over time, she stopped expecting help from the system that was supposed to protect her, and instead, she found other ways to create security for herself. During the same period, she became homeless and chose to let go of all her possessions and the life she had before, and she travelled out into the world with a suitcase.

​

For a period of three years, she travelled between various countries and cities, funding her travels through online sex work, specifically camming. Camming is a form of sex work where a person streams live video of themselves over the internet, either in private or public chats, and can receive tips or payments for performing sexual acts. To succeed in this, skills such as entrepreneurship, creativity, and a talent for performance are required. These were skills that Kitty, who is an artist and a musician, already possessed and further developed during this period. Sex work became both a livelihood and an artistic and personal expression for her. Central to this expression was Kitty Azora—a persona she built to protect herself, as a reaction to the violence she had experienced, and that could be stronger than she felt like as herself. She invented Kitty Azora—and eventually, Kitty Azora became her. As Kitty Azora, she explored her own sexuality, her boundaries, and identity, in a time marked by both insecurity and freedom.

​

She lived for a while in a webcam house with women from around the world. There, she noticed that many, like herself, were neurodivergent—people who think and feel differently—and who had found their own ways of living and working. In the house, she observed how creativity and mutual support made it possible to build lives on their own terms for people who might be outcasts from their families, had fallen behind in the education system, faced discrimination because they were queer, or simply did not fit into or wanted to participate in conventional work life.

​

After a few years, she gradually returned to Norway. When she came back, the sex worker-friendly queer community she had known earlier had grown stronger and bigger. She was welcomed back by a network—a community—that understood her and gave her a sense of belonging. When she now shares her story, she describes how the persona she once created for protection has merged with her true self. The old self has been able to return, but on new terms. Kitty Azora has become both an art and life project, where everything is interconnected. The picture in this art project was taken during this transition, and when she looks at the photo now, she feels ambivalence—it reminds her of a very difficult period, but it also marks the beginning of something new.

 

The photos shows Kitty Azora in the park during a warm spring day, and this text was written four years after the photo was taken.

​

 

​

​

​

 

​