(English below)

​

Sexarbeidere er mennesker, for faen!

Plakaten med denne påskriften ble angrepet og revet i stykker på kvinnedagen i 2020 i Oslo. Og den ble revet i stykker av en person som anså seg selv som feminist. Tilbake i 2017 skjedde det samme. Men den gangen var det slagordet «sexarbeidernes rettigheter er menneskerettigheter» som ser ut til å ha vært for provoserende – også denne gangen for en selverklært feminist. Som feminist synes jeg denne oppførselen mot mennesker som burde ha gått fremst i paraden den 8. mars er sjokkerende og frastøtende. Dette dokumentarprosjektet er laget i samarbeide med, og det handler om sexarbeidere og setter deres erfaringer og virkelighetsoppfatning i sentrum. Det representerer et forsøk på å symbolsk lime disse plakatene sammen igjen. Selvfølgelig er sexarbeidere mennesker, som fortjener menneskerettigheter.

​

Menneskerettigheter:

Man skulle tro at de som utøvde den nevnte volden på kvinnedagen hadde holdninger som kunne lokaliseres politisk til ytterpunktene, og at kvinnebevegelsen sannsynligvis ville stenge dem ute fra møtene sine. Dette er dessverre ikke tilfelle. Disse holdningene er faktisk representative for mainstreamen av feminisme her i Norge. Og feminisme kan brukes til å utøve makt. Dessverre er det i feminismens navn at Norge bryter sexarbeidernes menneskerettigheter (som friheten til å utøve yrkesaktivitet, retten til personlig autonomi og seksuell frihet, og retten til fysisk integritet og liv). Dette er godt dokumentert, og på grunn av dette er ulike menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch, IPPF (International Planned Parenthood Federation), GAATW (Global Alliance Against Traffic in Women), og mange flere med dem enige: Full avkriminalisering av sexarbeid er vesentlig når det gjelder å bekjempe menneskehandel, tvang, vold og utnyttelse i sexindustrien, i Norge og resten av verden. Kriminalisering underbygger også stigmaet til sexindustrien og omvendt. Sexarbeidere som ikke tilbyr det vi kaller "full service" (som generelt betyr samleie eller oralsex) blir ikke kriminalisert på samme måte som de som gjør det. Men de påvirkes fortsatt indirekte av kriminaliseringen siden dette forsterker stigmaet rundt sexindustrien. Stigma og kriminalisering er to sider av samme sak. Det er viktig for feminismen å bekjempe dette stigmaet, og relatert: horestigmaet (som er et stigma som alle kvinner, ikke bare kvinnelige sexarbeidere er utsatt for, et faktum som bør invitere til solidaritet, ikke angrep). Og stigmaet bor i måten vi forteller historier om sexarbeidere.

​

Historiene vi forteller:

Myten om sexarbeideren er todelt. Den første (og primære) myten forteller oss en historie der hun er hjelpeløs og barnlig. Hun er fratatt agens, det vil si uten evne til å ta egne valg, og hun blir fremstilt som et hjelpeløst offer. I disse historiene sidestilles ofte «den prostituerte» med ofre for menneskehandel. Eller hun blir fremstilt som en som blir utsatt for en eller annen form for tvang, for eksempel en hallik som mishandler henne. Og hvis hun ikke blir utsatt for tvang, kan hun vel ikke være helt tilregnelig? På grunn av dette må hun reddes, enten fra seg selv eller noen andre, konkluderer man. Vi tror at vi som samfunn har beveget oss bort fra ideen om sexarbeideren som en kriminell, og at denne forestillingen - om at hun er et offer - har kommet til å dominere. Samtidig ser vi for oss at offermyten er bedre for sexarbeideren, for da kan vi i det minste redde henne. Men hvis hun ikke viser seg å være det perfekte offer, fullstendig uskyldig i sin antatte elendighet, mister vi raskt medfølelsen og en eldre og underliggende myte, den om den 'prostituerte' som kriminell, kryper ut fra sitt gjemmested i vår kollektive underbevissthet. Denne andre delen av myten dreier seg også om figuren av 'the happy hooker'. Hun er, i hvert fall ifølge enkelte radikale feminister, medskyldig i patriarkatet, hun har destruktive impulser, og samtidig vet nok ikke hun sitt eget beste heller. Vi tror faktisk ikke helt på at hun finnes, hun som sier at hun liker jobben sin. Vi har ikke mye sympati for den 'luksusprostituerte', som vi også kaller henne, og i populærkulturen blir hun derfor ofte drept, eller på annen måte straffet for sine overtredelser av de vedtatte normene rundt kjønn og seksualitet. Ved nærmere ettersyn viser det seg at alle disse forestillingene henger sammen, ja at de sågar opprettholder hverandre. Og i vårt kollektive underbevisste skifter sexarbeideren raskt mellom å være en kriminell, et offer, en engel og en hore. Og når det kommer til den visuelle representasjonen av sexarbeidere – til tross for at salget av seksuelle tjenester i stor grad har flyttet seg innendørs og blir formidlet gjennom nettet – får det pirrende Shutterstock-bildet av en ansiktsløs kvinne som lener seg inn i et bilvindu sent på kvelden, mens hun balansere på en type stiletthæler som trolig ikke har blitt solgt siden slutten av åttitallet, illustrere de fleste avisartikler som omhandler temaet. Dette bildet brukes jevnlig for å illustrere alle de nevnte historiene, og dette forteller oss også noe om hvor sammenvevde de faktisk er. Kan vi forestille oss en sexarbeider i dagslys? Disse mytene har en reell innvirkning på folks liv da de bidrar til stigma og dermed også vold mot sexarbeidere.

​

Under en rød paraply:

Selv om det er kvinnebevegelsen som har overtatt mye av eierskapet til disse historiene, har de sitt opphav i 1800-tallets besettelse med å katalogisere og kategorisere avvikere, kriminelle, patologier og 'perversjoner'. Som filosofen Michel Foucault har vist oss, ble 'den prostituerte' på samme måte som 'den homoseksuelle', oppfunnet som et sosialt subjekt av de som ønsket å kontrollere henne. Og 'prostitusjon' rammet inn som 'sosialt problem' handlet alltid om å kontrollere kropperne, kjønnsuttrykket og seksualiteten til de lavere klassene, i dag ofte omtalt som marginaliserte grupper. Men på samme måte som «den homoseksuelle», eller de av oss som er skeive, har tatt tilbake mye av definisjonsmakten over identitetene våre, en kamp som på ingen måte er over (spesielt ikke når det kommer til transpersoner) tar nå også 'den prostituerte' tilbake definisjonsmakten. Bevegelsen for sexarbeideres rettigheter ledes av sexarbeidere over hele verden som har sett seg lei av stigma, kriminalisering og strukturell vold. Mange avviser naturlig nok ordet "prostituert" på grunn av dets historiske konnotasjoner rundt galskap, sykdom og kriminalitet. Og sexarbeideren er ikke per definisjon alltid en kvinne. Det er mange menn, transpersoner og andre skeive som er sexarbeidere (og det har selvfølgelig alltid vært slik). Begrepet sexarbeider er - i motsetning til begrepet "prostituert" som er veldig stigmatiserende og kun betegner én bestemt form for sexarbeid - et paraplybegrep der strippere, pornoskuespillere, eskorter og mange andre erotiske arbeidere kan finne hverandre på tvers av klasse, rasialisering, kjønn, alder og seksualitet. Dette inviterer til solidaritet mellom mange vidt forskjellige mennesker, som er utsatt for ulik grad av stigma, kontroll, sensur og kriminalisering i våre samfunn. Noen sexarbeidere elsker å jobbe med sexarbeid, noen tåler det og noen foretrekker kanskje å gjøre noe helt annet.  Mange er migranter, mange er skeive, og noen har funksjonshemninger. Noen er relativt privilegerte, selv om mange ikke er det. Men alle har en plass under den røde paraplyen som er symbolet for den globale sosiale bevegelsen for rettighetene til sexarbeidere.

​

Om prosjektet:

Bidragsyterne til dette prosjektet kommer fra svært ulik bakgrunn, og har mange ulike grunner til å drive med en eller annen form for sexarbeid, samt for å delta i dette prosjektet. Men felles for dem er at de alle definerer seg selv gjennom den politiske terminologien «sexarbeider». De har også mange andre identiteter, som omsorgspersoner, partnere, fjellklatrere, naturelskere, dykkere, forfattere, yogier, malere, kjæledyreiere og reisende. Jeg har bedt dem vise meg disse aspektene av seg selv gjennom fotografiene siden sexarbeidere så ofte blir redusert til denne ene identiteten. Siden sexarbeidere selv sjelden får definere hvordan de blir representert, har jeg fotografert dem i henhold til deres ideer og ønsker. Noen er anonymiserte, andre ikke. Noen hadde veldig kreative ideer, andre ba meg ganske enkelt fremstille dem slik jeg ønsket. Jeg har også hatt lange samtaler med bidragsyterne om seksualitet, stigma, arbeidets natur og mye mer.

 

Dette prosjektet skal bli til en bok som inneholder portrettene, samt utdrag av samtalene med deltakerne, og tekster. Prosjektet er støttet av Fritt Ord, NFFO, og Norske fagfotografers forbund. Både PION (sexarbeidernes interesseorganisasjon) og Pro Sentret (Nasjonalt kopetansesenter på prostitusjonsfeltet) stiller seg bak prosjektet. Prosjektet skal stilles ut på Fotografiens Hus (Oslo) mellom 8 februar og 17 Mars.

​

Sexworkers are human beings, dammit!

The placard with the above statement was attacked and torn to pieces on Women's Day in 2020 in Oslo. And it was torn to pieces by a person who considered herself a feminist. Back in 2017, the same thing happened. But that time it was the slogan 'sex workers' rights are human rights' that seems to have been too provoking for the perpetrator - also this time a self-proclaimed feminist. As a feminist myself I find this behavior towards people that should be put at the front and center of the 8th of March parade shocking and repulsive. This documentary project was made in collaboration with sex workers, and it puts their experiences and perception of reality at the centre. It represents an attempt to symbolically glue these placards together again. Of course sex workers are human beings, who deserve human rights.

​

Human rights

One would think that those who perpetrated the aforementioned violence on women’s day had attitudes that could be politically localized to the extremes, and that the women’s movement probably would shut them out of their meetings. Unfortunately this is not the case. Those attitudes are in fact representative of the mainstream of feminism here in Norway. And feminism can be used to wield power. Sadly, it is in the name of 'feminism' that the Norwegian state violates the human rights of sex workers (the freedom to pursue a professional activity, the right to personal autonomy and sexual freedom, and the rights to physical integrity and life). This is well documented, and because of this various human rights organizations such as Amnesty International, Human Rights Watch, IPPF (International Planned Parenthood Federation), GAATW (Global Alliance Against Traffic in Women), and many more with them are in unison: the full decriminalization of sex work is essential when it comes to combating human trafficking, coercion and exploitation in the sex industry, in Norway and the rest of the world. Criminalization also underpins the stigma of the sex industry and vice versa. Sex workers that don't offer what we call 'full service'(generally meaning: intercourse or oral sex) are not criminalized in the same way as those who do. But they are still affected indirectly by criminalization since this reinforces the stigma of the sex industry. Stigma and criminalization are two sides of the same coin. It is important for feminism to fight this stigma, and relatedly: the stigma of the whore (which is a stigma that all women, not only female sex workers are subjected to, a fact that should invite solidarity, not attacks). And the stigma resides in the types of stories we tell.

​

 

The stories we tell

The myth of the sex worker is two-fold. The first (and primary) myth tells us a story in which she is helpless and child-like. She is stripped of agency, i.e., without the ability to make her own choices, and she is portrayed as a helpless victim. In these stories, 'the prostitute' is often equated with victims of human trafficking. Or she is portrayed as someone who is subjected to some form of coercion, for example a pimp who mistreats her. And if she isn't subjected to coercion, she can't be completely sane, can she? Because of this, she must be saved, either from herself or someone else, one concludes.

We believe that as a society we have moved away from the idea of ​​the sex worker as a criminal and that this notion - that she is a victim - has come to dominate. At the same time, we imagine that the victim myth is better for the sex worker, because then we can at least save her. But if she does not turn out to be the perfect victim, completely innocent of her supposed misery, we quickly lose compassion and an older and underlying myth, the one about the 'prostitute' as criminal, creeps out from its hiding place in our collective subconscious. This second part of the myth also revolves around the figure of 'the happy hooker’. She is, at least according to some radical feminists, an accomplice of the patriarchy, she has destructive impulses, and at the same time she probably doesn't know her own good either? In fact, we don't quite believe that she exists, she who says that she likes her job. We don’t have much sympathy for 'The luxury prostitute', as we also call her, and in popular culture she is thus often killed, or otherwise punished for her transgressions of the accepted norms around gender and sexuality.

Upon closer inspection it turns out that all of these notions are intertwined, indeed that they sustain each other. And in our collective unconscious the sex worker quickly switches between being a criminal, a victim, an angel and a whore. And when it comes to the visual representation of sex workers - despite the fact that the sale of sexual services has largely moved indoors and is mediated through the web - the titillating Shutterstock image of a faceless woman leaning into a car window late at night, while balancing on a type of stiletto heels that probably haven't been sold since the late eighties, illustrates most newspaper articles dealing with the subject. This image is regularly used to illustrate all the aforementioned stories, and this also tells us something about how intertwined they actually are. Can we even imagine a sex worker in daylight?

These myths have a real impact in people's lives as they contribute to stigma and thus violence against sex workers.

 

Red umbrella

Although it is the women's movement that has taken over much of the ownership of these stories, they have their origins in the 19th century's obsession with cataloging and categorizing deviants, criminals, pathologies and 'perversions'. As the philosopher Michel Foucault has shown us, 'the prostitute', was in the same manner as 'the homosexual', invented as a social subject by those who sought to control her. And 'prostitution' framed as 'social problem' was always about controlling the bodies, gender expression and sexuality of the lower classes, nowadays often referred to as marginalized groups. But in the same way that 'the homosexual', or those of us who are queer, have taken back much of the defining power over our identities, a battle that is by no means over (especially not when it comes to trans people) 'the prostitute' is now reclaiming the definitional power: The movement for sex workers rights is led by sex workers all over the world who have grown tired of stigma, criminalization and structural violence. Many naturally reject the word 'prostitute' because of its historical connotations of madness, disease and crime. And the sex worker is not, by definition, always a woman. There are many men, trans people, and other queers who are sex workers (and, of course, it has always been that way). The term Sex worker is - in contrast to the term 'prostitute' which is very stigmatizing and only denotes one particular form of sex work - an umbrella term under which strippers, porn actors, escorts and many other erotic workers can find each other across class, racification, gender, age and sexuality. This invites solidarity between many very different people, who are exposed to varying degrees of stigma, control, censorship and criminalization in our societies. Some sex workers love their job, some tolerate it and some might prefer to do something completely different. Many are migrants, many are queer, and some have disabilities. Some are relatively privileged, although many are not. But they all have a place under the red umbrella which is the symbol for the global social movement for the rights of sex workers.

​

About the project

The project contributors come from very different backgrounds, and have many different reasons for engaging in some form of sex work, as well as for participating in this project. But what they have in common is that they all define themselves through the political terminology 'sex worker'. They also have many other identities, like caregivers, partners, mountain climbers, nature lovers, divers, writers, yogis, painters, pet owners and travelers. I have asked them to show me these aspects of themselves in the photographs since sex workers are so often reduced to this one identity. Since sex workers themselves rarely get to define how they are represented I have photographed them according to their ideas and wishes. Some are anonymized, others are not. Some had very creative ideas, others asked me to simply portray them as I wished. I have also had long conversations with them on sexuality, stigma, the nature of work, and much more. This project will lead to a book containing the portraits as well at extracts of the conversations with the participants, and other texts. I am looking for a publisher who will agree to publish this book. The project is supported by Fritt Ord, NFFO, and the Norwegian Association of Professional Photographers (Norske Fagfotografers Forbund). Both PION (sex workers' interest organization) and Pro Sentret (National competance center in the field of prostitution) stand behind the project. The project will be exhibited at Fotografiens Hus (Oslo) between 8th of February and 17th of March.

​

The project will be exhibited at Fotografiens hus (Oslo) from 8th of February to 17th of March 2024.